Annus horribilis
Det nærmer seg jul. Den første julen uten Far. Savnet er innimellom veldig stort. En tyngde i magen som ikke lar seg løse opp. Å høre på julemusikk er så vondt, særlig de salmene jeg visste at Far var glad i. Da blir det tårer i pepperkakene.
Det har vært et tungt år. Besta og Besten er også dårlige nå; Besta er bare en liten spurv som ligger i sengen, men er ganske klar, og Besten er langt inne i demensen. Han får nå hjemmetjenesten på besøk fire ganger pr dag for å forsikre seg om at han får i seg medisiner, og så lager de mat til ham. Han skjønner ikke tall og ord, og det er tungt for ham å snakke. Han blir irritert på seg selv og veldig fortvilet når han ikke husker hva han skulle si.
Missan døde i november, og jeg skal i begravelsen i Gőteborg sammen med Magnus og Thorstein. Mor orker ikke, og kan heller ikke, for hun skal til sin nye fastlege for første gang.
Jeg gruer meg.