I Tønsberg ligger det en liten mann, som jeg alltid har sett på som en stor mann. Klar, tydelig, interessert, omsorgsfull overfor sin flokk. Tanken på at han skal bli borte er ubeskrivelig vond og tung, men det er bare å innse at det nærmer seg. Å se ham kjempe for å uttale ordene han ønsker å få ut er vanskelig. Men han er flink til å prøve å si ord som han klarer i stedet. Thorstein er god på å tyde hva han sier. Jeg vil bare sitte og holde ham i hånden. Han har fortsatt mye å si og lurer på hva Magnus og Eivind driver med. Han lurte også på om Kari Eline var alene i København og om det gikk bra. I går fikk han fortsatt ikke lov til å drikke eller spise noe, fordi de ikke vet hvor skadet svelgemuskulaturen er, men han fikk en slags svamp-på-pinne som han kunne suge væske av. Vi hadde Sprite og litt vann i et glass, og det syntes han var veldig godt, nesten som Gin tonic, og så lo han litt av det.