Livets slutt
Far, fine, fine Far.
Etter slaget du fikk i januar, har denne vinteren og våren vært som en berg- og dalbane. Da det første sjokket hadde lagt seg, har vi fulgt seg gjennom oppturer når treningen har gitt resultater, og nedturer når du har ramlet og slått deg. Vi har gledet oss med deg når du har hatt fremskritt, kunnet snakke og telle forlengs og baklengs, si ukedager, måneder og navn på barnebarna. Vi har følt med deg når du har hatt dager med sorg og sinne for at du havnet i situasjonen du absolutt ikke ville havne i. Vi har ledd av minner med deg, og innimellom vært optimistiske for veien fremover. Vi har lært hva uttrykket «emosjonell inkontinens» betyr, samt en mengde andre faguttrykk.
Da dr Imran avgjorde at du skulle settes på terminal behandling, fikk vi alle et sjokk. Vi trodde ikke at det var gått så langt i forverring av tilstanden din. Det har vært vanskelig å akseptere at det er ugjenkallelig slutt. Catherine har nok sett det siden hun har vært så tett på deg. Hun har sett hvor mye smerter du har hatt og ikke villet at noen skulle berøre deg, og sett hvor fortvilet du ble da du ikke kunne skille ekte minner og situasjoner fra deliriske syner.
Det er tungt å sitte ved ditt dødsleie, Far. Tungt fordi vi kommer til å savne deg. Savne klemmene dine, smilet ditt, latteren din, stemmen din. Det er også fint at vi har kunnet vært her sammen, hele familien din.
Nå, tirsdag 15.april ,om morgenen, har vi vært her hele natten hos deg. Du puster rolig, men har veldig korte og raske åndedrag. Innimellom surkler det veldig i brystet ditt. Det er en nydelig vårmorgen med fuglekvitter.