Planlegging
Å være i sorg er slitsomt. Det er ut og inn av gråt og tunge stunder. Har jeg noe å gjøre blir jeg opptatt av det, og sorgfølelsen kommer litt på avstand. Har jeg ingenting å ta meg til, blir det gråt hele tiden.
Mandag var en sånn dag, både for Mor og meg. Jeg måtte gå inn på soverommet for å gråte flere ganger. Innimellom gråter Mor så mye at jeg ikke kan begynne å gråte selv senere, for da begynner hun igjen. Derfor må jeg gå for meg selv. Jeg fikk meg også en times tur i skogen, med gråt og ro.
Vi har snakket mye om hvordan vi vil ha bisettelsen, annonse, blomster på kiste, skal vi ha stein eller skal asken spres over fjorden? Mor synes det er vanskelig å bestemme seg for noe som helst.
Alle barnebarna og Kari Eline har sagt ja til å bære kisten. Det kommer til å bli et jævlig tungt syn, og jeg gruer meg til det. Jeg vil ikke bære.
I morgen skal vi møte begravelsesbyrå-konsulenten kl 09.30. Det blir bra å komme et steg videre.
Det er helt uvirkelig at Far ikke er her mer. Har prøvd å se på videoen jeg tok da han holdt tale til Thorstein og Kari Eline da de giftet seg. Det går kanskje i to minutter, så må jeg stoppe videoen, jeg bare gråter. Det er fint å høre stemmen hans.