Venting
Nå har Mor, Catherine og jeg vært hos Far døgnet rundt siden mandag. Vi har sovet her alle tre, Catherine og jeg har byttet på å sove nede i pårørenderommet noen timer hver natt. Vi sover ikke nødvendigvis noe bedre der, men vi får ligge ned i stillhet, uten lydene og luktene fra Fars rom. Det er absurd å være i denne situasjonen; å sitte og vente på at Far skal dø. Vi snakker til ham, men han er ikke lenger bevisst. Pusten hans er ganske jevn, lite hvesing nå.
Nå har dr Momad vært innom, han sier at det ikke er lenge igjen og at Far vil sovne stille inn. Han er godt smertelindret.
Jeg har lest meg opp om hva som skjer med kroppen i livets siste dager, så jeg er litt forberedt. Har jo aldri vært gjennom dette før. Jeg gruer meg, men vi ser alle frem til at Far skal få hvile og gå over til den andre siden. Jeg tror han ser for seg at han treffer Bestemor og Bestefar igjen.
I går kveld, etter middag, hadde vi quizen som var i A-magasinet. Det ble mye misforståelser og mye latter. Sånn typisk «du må være i situasjonen for å skjønne hva som er morsomt», og vi har fått noen interne ord vi bruker nå.